Kategoriarkiv: Irsk ulvehund

Ny rasestandard

Rasestandarden for irsk ulvehund er revidert for tredje gang i rasens historie.  De viktigste delene av revisjonen er å fjerne referanser til andre raser, som ofte har endret seg betydelig siden standarden først ble skrevet og endringer i minstemål for størrelse og vekt.

Nedenfor er endringene markert med kursiv. Det som er fjernet er markert med overstryking.

Den nye standarden er vedtatt av den irske kennelklubben og sendt inn til FCI for godkjenning, men er ikke implementert der ennå. Inntil revisjonen er godkjent, er den gjeldende standarden revisjonen fra 2001 som ligger her.

The Irish Wolfhound

Revised Standard 3.8.2015

Country of Origin: Ireland

Date of publication of the original valid standard: 13.03.2001

Utilization: Up to the end of the 17th century, Irish Wolfhounds where used for hunting wolves and deer in Ireland. They were also used for hunting the wolves that infested large areas of Europe before the forests were cleared.

Classifications FCI:
Group 10 Sighthounds.
Section 2 Rough-haired Sighthounds.
Without working trial.

Brief historical summary: We know the continental Celts kept a greyhound probably descended from the greyhound first depicted in Egyptian paintings. Like their continental cousins, the Irish Celts were interested in breeding large hounds. These large Irish hounds could have had smooth or rough coats, but in later times, the rough coat predominated possibly because of the Irish climate. The first written account of these dogs was by a Roman Consul 391 A.D. but They were already established in Ireland in the first century A.D. when Setanta changed his name to CuChulainn (The hound of Culann). Mention is made of the Uisneach (1st century) taking 150 hounds with them in their flight to Scotland. Irish hounds undoubtedly formed the basis of the Scottish Deerhound.

Pairs of Irish hounds were prized as gifts by the Royal houses of Europe, Scandinavia and elsewhere from the Middle ages to the 17th century. They were sent to England, Spain, France, Sweden, Denmark, Persia, India and Poland. In the15th century each county in Ireland was required to keep 24 wolfdogs to protect farmers’ flocks from the ravages of wolves. 

In the 15th century each county in Ireland was required to keep 24 wolfdogs to protect farmers flocks from the ravages of wolves. Pairs of Irish hounds were prized as gifts from the middle ages onwards. They were sent to the Royal houses of amongst others, England, Spain, France, Sweden, Denmark, Persia, India and Poland.

The Cromwllian prohibition (1652) on the export of Wolfhounds from Ireland helped preserve their number for a time but the gradual disappearance of the wolf and continued demand abroad reduced their numbers almost to the point of extinction by the end of the 17th century.

The revival of interest in the breed accompanied the growth of Irish nationalism in the late 19th century as the Irish Wolfhound became a living symbol of Irish culture and the Celtic past.

At this time, one determined enthusiast, Capt. G A Graham, set about obtaining some of the few remaining hounds of the Wolfhound type that could still be found in Ireland, and with the use of Deerhound blood and the occasional outcross of Borzoi and Great Dane, he eventually achieved a type of dog that bred true in every generation. The results were ultimately accepted as a legitimate revival of the breed. The Irish Kennel Club scheduled a class for Irish Wolfhounds at their show in April 1879, and a club was formed in 1885. The Irish Wolfhound now enjoys once again something of the reputation that it had in the Middle Ages. Wolfhounds are now owned and bred in fairly large numbers outside of Ireland.

The breed had been maintained in the early 19th century by enthusiasts such as Capt. Richardson, Sir John Power of Kilfane, Mr. Baker of Ballytobing and Mr. Mahony of Dromore. Starting in 1862 Capt. G. A. Graham obtained some of the few remaining hounds of the Wolfhound type that could still be found in Ireland and with the use of Deerhound blood lines, the occasional outcross of Borzoi and some lines that included the progeny of the Great Dane he eventually achieved a type of dog that bred true in every generation. Graham recorded the pedigrees in his book «Irish Wolfhound Pedigrees 1859-1906». In parallel to this work breeding of pure bred wolfhounds continued both in Ireland and in the UK. Their combined efforts were accepted as a legitimate revival of the breed. 

The Kennel Club in Ireland first scheduled a class for Irish Wolfhounds at their Show in Dublin in April 1879 and a club was formed in 1885.

The Irish Wolfhound now enjoys once again something of the reputation it had in the middle ages. The Irish Wolfhound is now owned and bred worldwide.

General appearance: The Irish Wolfhound should not be quite so heavy or massive as the Great Dane, but more so than the Deerhound, which in general type he should otherwise resemble.

 The largest and tallest of the sight-hounds, he is a rough-coated greyhound-like breed. Of great size and commanding appearance, very muscular, strongly, though gracefully built, movements easy and active; head and neck carried high proudly carried; the tail carried with an upward sweep with a slight curve towards the extremity. The tail should be carried lower than the level of the back.

Great size, including height at shoulder and proportionate length of body, is the desideratum to be aimed at, and it is desired to firmly establish a race that shall average 32 inches (81 cm) to 34 inches (86 cm) in dogs have a minimum of 81 cm (32 inches) in dogs, showing the requisite power, activity, courage and symmetry.

Behaviour and temperament:

«Lambs at home, lions in the chase».

The flower of all his race
So true, so brave – a lamb at home. A lion in the chase (The Irish Hound of Llewelyn 1210 AD)

He is out-going and genial with other dogs and people, determined in the chase, a loyal companion.

Head: Long and level, carried high, proudly carried; the frontal bones of the forehead very slightly raised and very little indentation between the eyes.

Cranial region:

Skull: Not too broad

Facial region:
Muzzle: Long and moderately pointed.
Teeth: Scisccor bite ideal, level acceptable.
Eyes: Dark.
Ears: Small, rose ears (Greyhound like in carriage). , set on high.

Neck: Rather long, very strong and muscular, well arched, without dewlap or loose skin about the throat.

Body: Long, well ribbed up.
Back: Rather long than short.
Loins: Slightly arched
Croup: Great breadth across hips
Chest: Very deep, moderately broad, breast wide.
Ribs: Well sprung
Belly: Well drawn up

Tail: Long and slightly curved, of moderate thickness, well covered with hair and should be carried lower than the level of the back.

Limbs

Forequarters:
Shoulders: Muscular, giving breadth of chest, set sloping.
Elbows: Well under, neither turned inwards nor outwards.
Forearm: Muscular, heavily boned, quite straight with slight spring of pastern.

Hindquarters:
Thighs: Long and muscular
Stifle: Nicely bent.
Second thigh: Well muscled, long and strong.
Hocks: Well let down and turning neither in nor out.

Feet: Moderately large and round, neither turned inward nor outwards. Toes, well arched and closed. Nails, very strong and curved.

Gait/Movement: Movements easy and active with good reach and drive.

Coat:
Hair: 
Rough and hard on body, legs and head; especially wiry. Hair over eyes and beard especially wiry.
Colour and markings: The recognised colours are grey, brindle, red, black, pure white, fawn, or any colour that appears in the Deerhound wheaten.

Size and weight:
Desired height: 
averaging 32 inches (81cm) to 34 inches (86cm) in dogs. Ranging from 84cm (33 inches) in dogs.
Minimum height: Dogs 81cm (32 inches) 31 inches (79 cm).
Minimum weight: Dogs 57 kg (125 lbs) 120 punds (54.5 kg)
Minimum height: Bitches 76cm (30 inches) 28 inches (71 cm)
Minimum weight: Bitches 50kg (110 lbs) 90 pounds (40.5 kg).

These apply to mature hounds.

Faults:

Any departure from the foregoing points should be considered a fault and the seriousness with which the fault should be regarded should be in exact proportion to its degree and its effect upon the health and welfare of the dog.

  • Too light or too heavy a head.
  • Too highly arched frontal bone.
  • Narrow underjaw, misplaced canine teeth.
  • Crooked forelegs; weak pasterns.
  • Weak hindquarters and a general want of muscle.
  • Too short in body.
  • Back sunken or hollow or quite straight.
  • Large ears and hanging flat to the face.
  • Twisted feet.
  • Spreading toes.
  • Short neck; full dewlap.
  • Chest too narrow or too broad.
  • Tail excessively curled.
  • Nose of any colour other than black.
  • Lips of any colour other than black.
  • Very light eyes. Pink or liver coloured eyelids.
  • Any signs of nervousness or aggression.

Disqualifying faults:

  • Aggressive or overly shy dogs
  • Any dog clearly showing physical or behavioural abnormalities shall be disqualified.

Note: Male animals should have two apparently normal testicles fully descended into the scrotum.

Only functionally and cliniclly healthy dogs, with breed typical conformation should be used for breeding.

En hund for de kongelige

Kjempenes kjempe eller hundenes konge, kall den hva du vil, men stor og sterk er den! Skal vi tro våre egne kongesagaer, og det skal vi vel (?), kom den første ulvehunden til Norge alt på 800-tallet. Gunnar Jarl skal i sin tid nemlig ha fått en irsk ulvehund i gave av irskekongen. Irske ulvehunder var på den tiden forbeholdt konger og fyrster, og var ofte en høyt aktet gave dem imellom.

Bilde fra DollarPhotoClub
Bilde fra DollarPhotoClub

Hvor gammel rasen er og hvor den opprinnelig kom fra vet man ikke med sikkerhet. Gravfunn bl.a. i Wales antyder en alder på mer enn 5000 år. Første gang vi med sikkerhet finner rasen omtalt er i et brev fra Symmachus skrevet i år 39 e.Kr. til sin bror Flavianus som da var i England. I dette brevet takker han for de 7 ulvehundene han haddemottatt. Han skriver bl. a. «De er større enn føll og vakte skrekkblandet beundring hvor de viste seg». Vi merker oss at 7 var det vanlige antallet når hundene ble gitt i gave til høytstående menn.

Hundene var berømte for sin enorme størrelse, sin skjønnhet, styrke, sitt mot og lojalitet overfor sin eier. De ble brukt til jakt på storvilt, såsom villsvin, ulv og hjort og de ble også brukt som krigshunder. De ble da trent til å rive en rytter ut av sadelen, eller ut av krigsvognen. I historien om Kong Cormac er det flere beretninger om Finn,som var fører av kongens hundehær, 300 voksne og 200 valper, og hans hund Conbec. Vi vet også at det i slaget mot romerne ved Hadrians mur ble brukt store hundeflokker. Hundene stod for stort mannefall blant romerne, og enda i dag finner vi i dette området steder som bærer navn etter hunder og deres førere.

Bilde fra DollarPhotoCLub
Bilde fra DollarPhotoCLub

I Norden fantes det alt på et tidlig tidspunkt ulvehunder, men noe større utbredelse fikk de først rundt år 1000. Hundene var et av de gjeveste bytter på vikingenes tokter. I Snorres kongesagaer er Olav Tryggvasons hund Vige omtalt. Dessuten kan vi i Njaals Saga lese om Olaf På, sønn av Irsk prinsesse, som hadde en hund han hadde fått i Irland. Han ga den videre til sin venn Gunnar fra Lidarende med følgende ord: «Jeg vil gi deg tre gode ting: Gullring og en kappe som Myrkjartan ira-konge har eiet, og en hund som jeg fikk i Irland.Han er stor og ingen dårligere følgesvenn enn en dugelig kar, og manns vett har han også. Han vil gjø mot hver den som han vet er din uvenn, men aldri mot dine venner, for han ser det på hvert menneske om han vil deg vel eller ikke. Denne hunden heter Samr». Deretter sa han til hunden: «Nå skal du følge Gunnar og være som best du kan mot ham!». Hunden gikk straks bort til Gunnar og la seg fremfor føttene hans. Senere da Gunnar skulle drepes, fikk fienden med seg naboen Torkel. De fakket ham og ga ham valget, enten å bli drept eller ta hunden. Han valgte å redde sitt eget liv, og ble med dem. Torkel gikk ned til gården. Hunden lå på taket, og lokket den til seg bort til geilen. I det samme ser hunden at det er folk der og renner på Torkel og hogger tennene i lysken på ham. Onund fra Trollaskog satte øksen i hodet på hunden, så den gikk helt inn i hjernen. Hunden ga fra seg et ul så høyt at de aldri hadde hørt maken.

Foto: DollarPhotoClub
Foto: DollarPhotoClub

Opp gjennom historien hadde det irske folk vanskelige tider og hundene ble holdt til jaktformål siden landet var oversvømt av ulv, men når disse ble utryddet gikk antallet hunder sterkt tilbake og ble hovedsaklig holdt som statyssymboler. Før den irske oppstanden i 1798 ble alle hunder uten munkurv drept, og etter oppstanden utlovet engelske styresmakter lik belønning for hodet av en irsk katolsk prest og en irsk ulvehund. Vi hører nå om «de siste av sitt slag», at de er «redusert i størrelse», og til slutt «at de er utryddet». De gamle familiene som holdt dem og de eiendomsløse irske høvdingene som hadde måttet gi fra seg praktisk talt alt, klarte under særdeles vanskelige forhold å beholde noen få hunder.

På 1800-tallet ble rasen gitt ny interesse. Kaptein G.A. Graham begynte tidelig på 1860-tallet å gjenskape rasen slik man mente den opprinnelig hadde vært. Sammen med major Garnier satte han i gang en bevisst avl. Det fantes ikke mindre enn 3 forskjellige typer av rasen i Irland som var tilgjengelige for Kapt. Graham, men ingen var nøyaktig slik deres opprinnelige forfedre hadde vært. Dermed måtte de beste tispene parres med Grand Danois, Skotsk Hjortehund og Borzoi. I 1881 hadde dette avlsarbeidet ført frem til dagens rase.

Foto: DollarPhotoClub
Foto: DollarPhotoClub

Vi vet ikke sikkert når de første ulvehundene kom til Amerika, men i 1897 ble i alle fall de to første registrert i «kennel klubben». Den første kennelen i USA var kennel Ambleside som Alma J. Starbuck startet i 1924. Samme år ble kennel Cragswood startet av Mrs. Norwood. En annen berømt ulvehundkennel i USA var Miss McGregor’s Kennel Kihone. I dag har Amerika en av verdens beste og mest solide ulvehundstammer. De har også et meget aktiv og solid «klubbapparat», og deres hundeshow finnes det ikke maken til.

Interessen for rasen har økt enormt, og i de fleste I-land finner vi spesialklubber som arbeider for rasens beste og dens utvikling. 29/4 – 1/5-1994 ble det for første gang arrangert en internasjonal helg for ulvehundklubber i Europa. Helgen ble arrangert av den Nederlandske Ulvehundklubben, IERDIE, i forbindelse med deres 60- års jubileum. Her fikk hver klubb anledning til å presentere seg selv og det arbeide de bedriver.

I forbindelse med kongressen ble «The International Wolfhound Federation of Europe» opprettet. Ulvehundklubber i Nederland, Irland, Nord-Irland, England, Sverige, Norge, Sveits, Italia, Belgia, Danmark, Tyskland, Finland og Russland skrev under en traktat om internasjonalt samarbeid der det bl.a. sto; «To declare their intention to cooperate and exchange information in a structural and intensive manner with the aim to improve the breed of the Irish Wolfhound regarding exterior, movement, character and health, to promote its interests and to protect against any developments and actions which may harm this breed in any way whatsoever» For å oppnå dette er det satt opp fem punkter om utveksling av informasjon. Det er også satt ned en komité som skal undersøke om det er grunnlag for dette samarbeidet. Man tar også sikte på arrangere konferanser som den i Nederland annenhvert år.

 Hvordan er en Irsk Ulvehund?

 Kort fortalt er en irsk ulvehund meget stor, vennlig, kjærlig, overbærende og aristokratisk. Utseendemessig er ulvehunden først og fremst bemerkelsesverdig på grunn av sin størrelse. En må være forberdt på at en ulvehund enkelt kan rekke inn over kjøkkenbordet, spisestuebordet og at TV skjermen blir usynlig når det står en ulvehund forran – og det gjør det ofte hvis man deler hus med en.

Foto: DollarPhotoClub
Foto: DollarPhotoClub

Til tross for sin størrelse er ulvehunden ikke klosset og vanskelig å ha innendørs. Den er rolig, nærmest doven, og tilbringer det meste av tiden liggende eller tuslende fredelig omkring. Den stiller ikke store krav til mosjon eller beskeftigelse, men trives selvfølgelig best når den er i god kondisjon og den bør ha mulighet til å få løpe fritt ganske ofte.

Ulvehunden egner seg ikke som vakthund, da den gledelig tar imot alle som kommer på besøk, det være seg i gode eller dårlige hensikter. Men størrelsen i seg selv har en avskrekkende virkning. Usedvanlige lyder, lukter og synsinntrykk, især etter mørkets frembrudd, får de fleste ulvehunder til å advare med en dyp, respektinngydende gjøing.

Ulvehunden knytter seg sterkt til sin familie og er en utpreget familiehund. Den elsker barn og finner seg i det utroligste fra foretaksomme barns side. En mere pålitelig barnehund finnes ikke. Også katter, hunder og andre husdyr blir helt naturlig betraktet som en del av familien.

Ulvehunden trives best om den får være en del av familien og trives dårlig med å være alene mer enn 6-7 timer daglig. Forbausende mange, størrelsen tatt i betraktning, velger å skaffe seg ulvehund nr to og opplever at man har dobbelt glede og mindre jobb med to enn med en hund!

Standard

Se NKK Rasestandard her.